Pilking

Mål:

• Kunne bore eget hull i isen

• Kunne bruke utstyret riktig, og feste pilken i sena med ordentlig fiskeknute

• Kunne avlive og sløye fisken selv

• Kunne reglene for trygg ferdsel på isen

ISFISKE ETTER ABBOR:

Å bore hull rett ved sivkanten fungerer hvis du bare vil ha fisk, og det ikke er så farlig med størrelsen. Da kan du fiske på 2-5 meters dybde, og den mindre abboren napper gjerne gjennom hele vinteren. Frittliggende grunner, dypkanter og vindfall er også aktuelle plasser for abborfiske, særlig kan større fisk opptre der.

En typisk isfisketur etter abbor innebærer ofte stadige forflytninger, så du holder i alle fall varmen. Ikke bli sittende for lenge i hvert hull. Det kan også lønne seg å fiske av alle vannlag, og ikke bare fiske rett over bunnen. Pimpel eller vertikalpilk er den mest typiske redskapen til abbor, og den første abborfiskeren bør lære seg å bruke.

Når du fisker med pimpel, lar du den synke helt ned til bunnen, og sveiver opp noen runder så den går klar av bunnen. Pimpelen fiskes med korte lokkerykk der stikka heves 5-15 cm for så å senkes igjen, med noen sekunders pause innimellom. 

PILKER FINNES I FORSKJELLIGE TYPER:

Pimpel: En kompakt pilk av bly med en treblekrok nederst. Veier ofte mellom fire og tolv gram.

Mormysjka: En ultralett «pilk», opprinnelig fra Russland, bestående av en klump wolfram eller bly med en påloddet enkeltkrok. Størrelsen oppgis i millimeter. Tre til seks millimeter er vanligst, og en grei allroundstørrelse er fire millimeter. Må agnes, helst med maggot eller fjærmygglarver

Røyeblink: En skjeformet pilk med litt stor overflate, som gjør at den lager store utslag under fisket og skaper stor lokkeeffekt. Brukes til røye, og har en enkeltkrok i en fortom av monosene hengende under. Denne kroken må agnes.

Balansepilk: En fiskeimitasjon, som regel i størrelser fra tre til sju cm. Brukes ofte til stor abbor og ørret.